Omtale og intervju - Wimp Magazine / Navyelectre

I de fleste tilfeller skal det ikke være mulig å spille inn 13 låter live på to dager i et studio, spesielt ikke med en besetning som talte 15 personer. Jonas Howden Sjøvaags, Large Ensemble var en enorm utfordring etter alle målestokker. Sannsynligvis har ikke prosjekter av dette omfanget blitt innspilt og ferdigstilt innenfor denne tidsrammen tidligere, men takket være innsatsvilje og vennskap blant utøverne gikk det overraskende bra. I mars 2004 satt 15 musikere hjemme hos Even Ormestad på Smestad og lagde plate, med musikk og tekster skrevet av Sjøvaag, arrangert av Jan Martin Smørdal.

Resultatet ble et album med 10 låter som spenner fra alternativ pop, litt rock, og med elementer fra jazzens verden – noe som ikke er veldig rart med tanke på musikerne som står bak. Blant andre spiller Mathias Eick, Jørgen Munkeby og Andreas Ulvo på dette albumet.

Selv om innspillingen og miksingen forgikk på rekordtid, var veien til utgivelse desto lengre. Men nå, 11 år etter, er albumet endelig ute! Denne uken har WiMP og TIDAL har førpremiere på utgivelsen!

I anledning albumrelease har vi en konkurranse der vi vil dele ut tre eksemplarer av den limiterte 180-grams vinylen! I teksten til låta «Seed» befinner det seg nemlig en hemmelig setning, og hvis du klarer å finne den, kan du vinne et eksemplar av denne eksklusive vinylen! Send den hemmelige setningen til vinn@wimp.no for å bli med i trekningen!

Vi har også snakket med hovedpersonen om den nye utgivelsen. (Bla ned)

“Seed”

hoW comE my sheets Are the bRightest whitE
How cOme my head sPins round
how do I Earn the faIries kiss
how to returN ThIs key I found 

how coMe the trees grow from the soil
how comE my eyes are closed
how come I dream when I’m aSleep
what cOlor when you weep

I’m as light as a Feather
but I think that I’d raTher be
heavieR than anybody today
I know what I must do
and the reason for doIng it
pushes my shoulders and my
knees
to the ground

what will appear to Come up next
which ray will dry my hair
will the splintered glass Kill me now
will it be better there

on what groundS would you Accuse me Now
which action woulD you sue
when I disappear in daylight shade
you know what game I’ve played

I’m as light as a Feather
but stRikes hArder than a bUllet
I’m pistol-whipped lead and gold is the same
I knew what to Do
and I’ve done it already

I’m digging to plant this seed
in the ground

Det tok kort tid å spille inn dette albumet, men det det tok veldig lang tid før det endelig kom ut. Hva var grunnen til det?

- Det var sikkert mange faktorer som spilte inn, men jeg husker ikke nå, 11 år etter, om det var en konkret grunn til at det tok så lang tid. Jeg heller mot at det var en kombinasjon av flere elementer. Sannsynligvis var jeg litt ferdig med tematikken i låtene, de er jo i stor grad preget av en enorm fascinasjon for den type litteratur jeg leste da, og artistene jeg hørte på. Det er et landskap som for min del bare var røverhistorier, altså i motsetning til noe man har opplevd personlig, og det blir jo vanskelig å skulle presentere noe live når det er det som er grunnlaget, og jeg først og fremst er musiker, ikke skuespiller.

- Live-delen av prosjektet var sikkert også med på å vanskeliggjøre hele prosessen; hvordan samler man 16 musikere live, liksom? Det er jo ingen klubber eller festivaler som har kapasitet til å stille hyre til dem, og med de musikerne som var med var og er det uaktuelt, som bandleder, å samle musikere til gratisarbeid. I tillegg var det litt usikkerhet rundt uttale, selve vokalprestasjonene, teksten; kort fortalt alt mulig som jeg hadde gjort selv. Arrangementene, som Jan Martin gjorde, og den musikalske presentasjonen av dem, er omtrent det eneste som i 2004 redda prosjektet fra å ende i søpla. Nå, derimot, husker jeg ikke helt hvorfor jeg hadde så voldsomme innvendinger mot egen innsats, og heller ikke hvorfor det var så forferdelig å bare fortelle eventyr. Det tok altså noen år å få det på avstand, hvilket kanskje betyr at det strengt tatt var mer personlig enn jeg trodde.

Hva slags forhold hadde du til musikken da du skrev den, og hva slags forhold har du til den i dag? 

- Som nevnt så hadde jeg et ganske anstrengt forhold til hele greia i perioden etter endt innspilling. Mye fordi jeg følte at det jeg gjorde var ‘uekte,’ mens resten var veldig bra. Jeg syntes vel at det var et slags misforhold mellom vokalprestasjonene, tekstene og min egen formidling, kontra de nydelige arrangementene fra Jan Martin, og musikernes fremføring av disse. Det var et problem. Dessuten var denne musikken i et landskap som jeg oppfattet at veldig mange holdt på med på den tiden, og at lista lå et stykke over det jeg følte at jeg kunne tilby. Nå oppfatter jeg det helt annerledes; jeg har ikke hørt noe særlig på denne plata i det hele tatt siden 2007 eller deromkring, og jeg oppfatter det meste som om det er noe nytt, og nesten som om det er en plate noen andre har utgitt.

- I 2015 skiller det musikalske uttrykket i Large Ensemble seg vesentlig fra annen norsk pop og rock, noe som både er litt behagelig, og også sinssykt skummelt. Men, målsetningen her er ikke lenger å slå gjennom som vokalist i et pop-band, og dermed er det ikke så farlig om plata ikke roterer jevnlig på radioen og at det ikke ble noe av en stor turné land og strand rundt. Prosjektet har gått fra å være et prosjekt som var altfor stort til at det burde vært mulig å få til på de to dagene, til å bli et dokument som beviser at vi gjorde noe en gang, som i ettertid har vist seg å være ganske bra. Det letter også en del på samvittigheten å endelig få vist frem hva dette ensemblet faktisk fikk til sammen.

Hvor kommer disse historiene fra?

- Alle tekstene er skrevet mens jeg jobbet som nattevakt på en omsorgsbolig. Det gjorde jeg 7 netter i måneden, i årevis, noe jeg kan bekrefte at fører til at man rett og slett blir helt merkelig. Det går bra en stund, men til slutt sitter man der i totalt mørke, og da bør man slutte, hvilket jeg forøvrig gjorde. I perioden før det ble helt forferdelig å jobbe på den måten opplevde jeg derimot en slags euforisk stemning innimellom. Det skjer noe i tidsrommet fra 03:00 til 06:00, når du har vært våken hele natta og det begynner å lysne litt igjen. For min del var det som å være i grenselandet mellom en våken og en drømmende tilstand, der filtrene for hva som kan passere blir mindre stringente. Ofte betyr det at man ikke stopper seg selv, men at det man har på hjertet, eller i hodet, ender opp i notatblokka slik at det kan jobbes mer med senere. Det er fornuftig.

- Altfor ofte blir det sånn at man stopper seg selv helt i starten av den kreative prosessen, egentlig før man har kommet i gang, og da blir det til at man ikke produserer noe som helst, siden man ikke gir seg selv tid til å se om det som kan presenteres faktisk kan bli til noe. En dårlig idé som er skrevet ned, er vesentlig bedre enn ti gode idéer som aldri ble skrevet ned noe sted. Så, historiene kom fra en søvnløs tilstand, koblet med et stort konsum av Tom Waits, Nick Cave, Gogol, Bukowski, Kerouac, Céline, Camus og andre.

Dette er et fortellerunivers mye inspirert av beat-litteraturen. Hva slags forhold har du selv til den? Har du noen boktips, passende til lyttingen?

- Nja, jeg har lest veldig mye av den typen litteratur, og litteratur jeg opplever at er beslektet på en eller annen måte. Det var et godt forhold for mange år siden, men nå for tiden har jeg igrunn skiftet fokus og leser ikke så mye fra den sjangeren. Jeg vet ikke heller om det er så mye mer jeg kan lese derfra, men jeg sjekker det uansett ikke ut sånn som jeg gjorde før. Helt spesifikt så leste jeg On the Road (Kerouac), Pesten (Albert Camus), Reisen til nattens ende (Céline) mens jeg skrev tekstene til denne plata. Og dessuten Mesteren og Margarita (Mikhail Bulgakov), og Petersburgnoveller (Nikolai Gogol). I tillegg til en haug andre ting, John Fante og Hubert Selby Jr. for eksempel. Det gikk i russisk satire, beat og fransk eksistensialist-litteratur, blandet med amerikansk misantropi; typiske inspirasjonskilder for en student vil jeg anta. Tekstene er så vidt jeg kan se nå, et oppkok av alle disse impulsene, uten at jeg på noen måte vil hevde at det er noen storhet i dem.

- Noen av tekstene er rett nok ganske fine, “Slipping Through” er for eksempel en bra tekst, “Voice Perfume” har en litt fiffig vri på det tekstlige innholdet siden det er en så direkte kobling mellom selve syngingen og teksten, den er en slags tekstlig vokaløvelse som fokuserer på det man gjør, mens man gjør det. Alle tekstene har noe ved seg, synes jeg, men det er nok ikke noe man kan analysere uten videre. Det er i og for seg også noe av det jeg synes er fint med det, nå 11 år etter. De minner meg om hvordan vi var for lenge siden, men det tekstlige er såpass åpent for fortolkning at det nok kan passe mange forskjellige mennesketyper, og ikke minst mange personlige innfallsvinkler. Alternativt kan man bare sette på plata, sånn man jo gjør, og så la den gå uten at man henger seg opp i den minste lille detalj.

Available in high resolution: 24/44 FLAC €15.00

# Title Track length
1 3 min 58 sec
2 3 min 31 sec
3 3 min 56 sec
4 4 min 46 sec
5 3 min 54 sec
6 4 min 31 sec
7 5 min 6 sec
8 3 min 20 sec
9 3 min 5 sec
10 3 min 14 sec
11 4 min 17 sec
12 4 min 25 sec
Released in 
2015
Catalog number 
SHPWRK010